Over tre år med plager
I over tre år var Kate Wenche frem og tilbake hos flere leger med mageplager, kvalme og etter hvert tydelig vekttap. Fastlegen mente lenge at det dreide seg om irritabel tarm. Hun fikk magesyretabletter, og bortsett fra én livmorhalsprøve ble det aldri gjort en gynekologisk undersøkelse eller tatt blodprøver for kreftmarkører.
– Mamma hadde nok en følelse av at plagene ikke skyldtes irritabel tarm, men hun ga litt opp til slutt, forteller datteren Loni Bjerkholt-Pedersen.
Tok CT privat
Julen 2020 ble endringene i Kate Wenches helse svært tydelige. Den matglade mammaen som alltid hadde laget god mat, gikk merkbart ned i vekt, mistet matlysten og var konstant kvalm. Det ble gjort en privat koloskopi, uten funn. Likevel ble det ikke tenkt i retning gynekologisk kreft. Kate Wenche ba flere ganger om CT av magen, men fikk beskjed om at det ikke var nødvendig. Til slutt gikk hun privat, på egen regning.
Bildene viste det alle hadde fryktet – men ingen hadde utredet:
Hele buken var full av metastaser. Kort tid etter fikk hun diagnosen: eggstokkreft i stadium fire, med spredning til buk og bukhinne.
Ble 70 år gammel
Kate Wenche ble operert på Radiumhospitalet, der legene fjernet fettforkle, livmor, eggstokker, eggledere, livmorhals og en del av tarmen. Først fikk hun beskjed om at hun bare hadde seks måneder igjen å leve, men med behandling og cellegift fikk hun tre ekstra år. Den 26. september 2024 døde Kate Wenche, 70 år gammel, omgitt av sine nærmeste.
– Hun var en selvstendig dame på 67 år da hun fikk diagnosen. Jeg opplever at hun hadde mange gode år igjen. Hun var ikke klar for å dø, sier Loni.
Klaget til Statsforvalteren
Kate Wenche var klar over at hun hadde vært utsatt for en alvorlig systemsvikt, og at utfallet kunne vært helt annerledes dersom eggstokkreften var blitt oppdaget tidligere. Men hun hadde ikke krefter til å kjempe for sin egen sak mens hun levde.
– Mamma ville at hennes sak ikke skulle bli glemt. Det ga henne ro å vite at vi skulle ta den kampen videre – på andres vegne, hun visste at det var for sent for henne. Det ga henne kraft på dødsleiet.
Det var først etter morens død at omfanget av svikten ble tydelig for Loni og søsknene. I journalen så de svart på hvitt at Kate Wenche i flere år hadde gått til samme fastlege med de samme plagene – uten avgjørende undersøkelser som CT av magen eller målrettet utredning for eggstokkreft. Familien klaget derfor fastlegen inn til Statsforvalteren. De ønsket ikke hevn, men svar – og å bidra til at andre skulle slippe å oppleve det samme. Svaret de fikk, var kort og nedslående:
“Formålet med til tilsyn er å bidra til forbedret fremtidig pasientsikkerhet og kvalitet. Forholdene du tar opp i din henvendelse ligger fra to til tre år tilbake i tid. Effekten av tilsyn er erfaringsmessig mindre når det har gått over ett år siden hendelsen. Vi må som tilsynsmyndighet prioritere tilsyn der det gir mest effekt og kan normalt ikke prioritere eldre hendelser. Vi velger derfor å avslutte saken med denne tilbakemeldingen”.
– Jeg følte at vi hadde sviktet henne da avslaget kom, sier Loni. Det er uforståelig for oss at man opererer med så korte tidsfrister når det dreier seg om alvorlig sykdom. Ett år er jo ingenting. Jeg hadde skjønt at en sak kan bli foreldet om det hadde gått fem år!
Ble ikke tatt på alvor
Gjennom hele forløpet sitter Loni igjen med et tydelig inntrykk av hvordan moren ble møtt.
– Mamma opplevde selv at hun ble stemplet som brysom, hun ville ikke være en belastning, selv om hun kjente godt at det var noe i kroppen som overhodet ikke stemte. Men hun var ikke brysom – hun ble bare ikke tatt på alvor, sier Loni.
Når diffuse symptomer forklares med «irritabel tarm», «stress» eller «noe ufarlig», uten at noen tenker i retning av gynekologisk kreft hos en kvinne med vedvarende plager, blir konsekvensene alvorlige. Loni er ikke i tvil om hva forsinkelsen kostet moren.
Tar opp saken politisk
Loni har tatt morens historie videre inn i politikken. I mai 2026 fremmet hun et forslag til fylkespolitikerne der hun foreslår utvide klagefristen til tre år i helsesaker som gjelder alvorlig sykdom og mulig svikt i helsehjelpen.
– Målet er å gi pasienter og pårørende tid til å komme gjennom det verste, og mulighet til å klage når hele forløpet er kjent – slik at tilsynsmyndighetene faktisk kan avdekke og lære av systemsvikt.
Tidsaspektet er en del av risikovurderingen
Statsforvalteren i Vestfold og Telemark mener ikke at det finnes noen formell klagefrist på ett år i helsesaker – men slår fast at tidsaspektet veier tungt når de vurderer om det skal opprettes en tilsynssak.
I hvilken grad åpner regelverk og praksis for å behandle saker der hendelsesforløpet strekker seg over flere år, og der pårørende først i ettertid får oversikt over forløpet?
– Pasienter, brukere og i definerte tilfeller nærmeste pårørende, har etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 rett til å anmode om tilsyn. Dersom det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten, skal statsforvalteren snarest mulig undersøke forholdet. I veilederen står det at hendelser som ligger mer enn ett år tilbake i tid er ofte lite egnet til å oppnå formålet med tilsyn – som er å bidra til fremtidig kvalitet og pasientsikkerhet. Den konkrete saken dere viser til lå for øvrig to til tre år tilbake i tid på klagetidspunktet, forklarer Maria Willand, fagsjef hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark.
Når dere viser til at effekten av tilsyn «erfaringsmessig er mindre når det har gått over ett år», hvordan veies dette opp mot formålet om å styrke pasientsikkerheten og avdekke svikt i systemer og rutiner?
– Innledningsvis vil vi si at vi ikke opererer med en ettårsfrist, men tidsaspektet er et element i vurderingen av om tilsynsmessig oppfølging av saken vil kunne bidra til økt kvalitet og pasientsikkerhet, eller om det er andre områder med større fare for svikt som heller må prioriteres. I saker som er eldre enn ett år skal vi, ifølge vår veileder, vurdere tidsaspektet særskilt. Den svikten som kan ha vært aktuell for flere år siden, er ikke nødvendigvis aktuell lenger på klagetidspunktet, og muligheten for å dra lærdom av hendelser som ligger langt tilbake i tid er mindre enn saker av nyere dato.
Kan alvorlige saker som ligger 2–3 år tilbake i tid – men som avdekker mønstre i utredning og oppfølging over tid – etter deres vurdering likevel være viktige for læring og forbedring?
– Ja, det mener vi at de kan.
Hvordan vurderer Statsforvalteren at en klagefrist på ett år harmonerer med situasjonen mange pasienter og pårørende står i – med krevende behandlingsforløp, langvarig sykdom og ofte et dødsfall – før kapasiteten til å klage faktisk oppstår?
– Som gjort rede for, er det ikke en klagefrist på ett år, men i eldre saker må det være grunn til å tro at risikoen for svikt fortsatt er til stede og at tilsynsmessig oppfølging av saken er nødvendig for å ivareta pasientsikkerheten.
Når dere mottar klager som omhandler langvarige forløp (for eksempel flere års gjentatte konsultasjoner med samme lege uten videre utredning), i hvilken grad vurderes disse sakene som potensielt uttrykk for systemsvikt og ikke bare enkeltstående hendelser?
– Sakene som kommer til oss vurderes først og fremst opp mot risiko for pasientsikkerheten. «Gjentatte konsultasjoner med samme lege uten videre utredning» betyr i seg selv ikke at det foreligger slik risiko.