Helhetlig oppfølging ble et vendepunkt for Klarise

Anne Klarise Namtvedt kommer opprinnelig fra Alta, men flyttet til Bergen i 2006 – i utgangspunktet for en kort periode.

– Jeg tenkte å bo der et par år. Det er 19 år siden. Han heter Øystein, sier Klarise med et stort smil.

I 2014 så alt lyst ut. Hun hadde nylig flyttet inn i drømmehuset med familien, og ventet sitt tredje barn.

Alt var egentlig veldig, veldig fint.

Etter den siste fødselen i april 2014 følte Klarise seg i kjempeform - kondisjonskurven gikk rett opp. Så dalte den ganske fort i juni og juli. Hun kjente på symptomer som det etter hvert ble vanskelig å bagatellisere.

– Jeg følte ikke at jeg ble tatt på alvor av fastlegen, og oppsøkte en privat gynekolog hvor jeg fikk time på dagen.

Der møtte hun en lege som raskt forsto alvoret.

– Han så umiddelbart at dette var kreft, og sendte meg videre for kartlegging og undersøkelser på Kvinneklinikken dagen etter. Da begynte ballen å rulle. Jeg fikk livmorhalskreftdiagnosen i slutten av august, og startet behandling 3. september. Man husker dato på sånt.

Klarise minnes behandlingen ved Haukeland Universitetssykehus som god. Et særlig sterkt minne er da hennes to eldste barn, tre og fem år gamle, fikk være med under den første strålebehandlingen.

– Når jeg la meg på benken, så satt treåringen og femåringen min i operasjonsrommet og fikk trykke på startknappen. Nå sier de: "Mamma, vi var med og tok vekk kreften din", forteller Klarise, blank i øynene.

På Haukeland gjorde hun alt hun fikk beskjed om – møtte opp og fulgte alle råd:

– Jeg tenkte at det her skal gå bra. Det gjorde det, for jeg ble kvitt kreften. Fikk en epikrise i hånda den 25. oktober. «Lykke til videre, ha det bra.»

Alene med ettervirkningene

I etterkant av behandlingen opplevde Klarise utfordringer hun ikke var forberedt på, med fatigue, fordøyelsesproblemer, hukommelsesvansker og tidlig overgangsalder. Hun følte seg alene med problemene, usikker på hvor hun skulle henvende seg. Senskadene dominerte livet, og mestringsfølelse ble erstattet av frustrasjon og desperasjon.

Jeg oppdaget ganske raskt at jeg hadde mange plager, uten å vite at det faktisk var senskader. Ingen hadde fortalt meg at dette var ting jeg kunne støte på, sier Klarise.

Hun husker at hun fikk muntlig informasjon før behandlingen.

– Jeg ble fortalt at det fantes en lang liste over mulige seneffekter, og at dette skulle vi komme tilbake til senere. Jeg fikk nok også med meg noen brosjyrer. Men hva som ble sagt - og hvor de brosjyrene endte opp - har jeg ingen erindring av.

Senskadene satte dype spor i hverdagen. Klarise opplevde det som krevende å møte forventningene som mor, og brukte mye krefter på å fremstå som om alt var i orden.

– Det kostet så mye å gå på skoleavslutning og smile og nikke og snakke med folk, og være mamma. Og så tenkte jeg: Hvorfor sier du at du har det bra? Det er jo ikke sant.

Hun slet også med hukommelsen og måtte støtte seg tungt på kalenderen for å holde oversikt.

– Hvis det ikke sto i kalenderen, så eksisterte det ikke.

Vendepunktet i London

I 2017 fikk mannen hennes et jobbtilbud i London, og familien flyttet dit. Klarise kontaktet raskt det offentlige britiske helsevesenet, National Health Service (NHS) og ble henvist til Royal Marsden Hospital. Hun hadde lave forventninger, men skulle snart erfare at hun ble tatt på alvor på en helt ny måte.

– Sykepleieren så meg rett i øynene og spurte: «Hva er din historie? Hva slags hjelp har du fått?». Bare det å bli møtt på denne måten var en helt ny opplevelse for meg, sier Klarise.

Behandlingen hun mottok i London var omfattende og helhetlig. Hun ble grundig undersøkt med CT, MR og avanserte tester for fordøyelsesproblemer. I tillegg fikk hun samtaler med ernæringsfysiolog, sexolog og tilgang til massasje og aromaterapi. Alt ble organisert av sykehuset og betalt av NHS.

På Royal Marsden fikk Klarise ikke bare undersøkelser og prøver. Hun ble bedt om å fylle ut skjemaer om søvn, fordøyelse, smerte og humør før hver konsultasjon. Alt ble nøye kartlagt.

– De ville vite alt, også ting jeg ikke hadde trodd var relevante, sier Klarise.

Denne systematiske tilnærmingen gjorde det mulig å skreddersy hjelpen hun fikk.

Hun fikk også tilbud om oppfølging ved en egen fatigue-klinikk, der hun kunne velge mellom ulike lindrende tiltak som massasje og fotsoneterapi. Mageplagene ble ikke bare notert, men grundig utredet med blant annet nukleærmedisinsk undersøkelse.

Da skyene lettet

Et viktig vendepunkt kom da Klarise ble henvist til overgangsalderklinikken ved Chelsea and Westminster Hospital i London. Etter ni måneders ventetid fikk hun en kort konsultasjon med en hormonspesialist.

– Jeg hadde to minutter, og han sa bare: «Dette går ikke». Han forkastet alt, skrev ut en helt ny behandlingspakke, og sa: «Dette må ingen endre på», forteller Klarise.

Hun fikk østrogenplaster, progesteron tabletter og testosteron – og ble sendt til beintetthetsmåling for å vurdere langtidsvirkninger av den tidlige overgangsalderen. Det var første gang hormonbehandlingen hennes ble vurdert grundig og helhetlig.

Frem til da hadde Klarise gått på det hun beskriver som en mikrodose østrogen.

– Det var fastlegen som ga meg det. Det var jo noe, men det dekket jo langt ifra det jeg hadde behov for, og det ble ikke fulgt opp, sier hun. Fastlegen innrømmet senere at hun ikke hadde noen erfaring med at en så ung pasient kom så brått i menopausen på grunn av kreftbehandling, så hun ga meg samme behandling hun ga alle de andre pasientene med naturlige overgangsalderplager.

Etter konsultasjonen ved menopauseklinikken i London startet hun behandlingen samme dag.

– Jeg tenkte: Det kan ikke bli verre. Og ble så mye bedre. Det var som om noen tok bort gardinene som hang foran meg. Alle skyene forsvant, og jeg så mye lysere på ting. Jeg hadde bedre søvn, mye mindre humørsvingninger – alt bare ble så mye bedre.

Et indre regnskap

Etter hvert har Klarise lært å kjenne egne grenser på en annen måte. Hun beskriver det hun kaller et «energiregnskap» – en intuitiv vurdering av hva hun har overskudd til, og hva som koster mer enn det smaker. Hun har blitt mer bevisst på hva som betyr noe, og hvordan hun kan leve godt med de senskadene hun fortsatt kjenner på i hverdagen.

– Det ligger der hele tiden: Hva koster dette meg, og hva har jeg igjen å gå på, sier hun.

Prosessen har vært gradvis. Hun beskriver det som en snøball som sakte begynte å rulle.

Hva kan vi lære i Norge?

Tilbake i Bergen har Klarise tenkt mye over hvordan erfaringene fra London kan bidra til forbedringer i oppfølgingen etter kreftbehandling i Norge. Hun understreker viktigheten av en systematisk og helhetlig tilnærming for å støtte pasienter med senskader.

Temaet senskader etter kreftbehandling får stadig større oppmerksomhet i helse-Norge. Likevel finnes det foreløpig ingen nasjonal standard for hvordan senskader skal fanges opp og følges opp. Mange pasienter opplever derfor at hjelpen varierer ut fra hvor de bor, og hvilket helsepersonell de møter.

Gynkreftforeningen kjemper for helhetlig oppfølging

På landsmøtet i mars 2025 vedtok Gynkreftforeningen en resolusjon som understreker behovet for en nasjonal strategi for oppfølging av senskader etter gynekologisk kreftbehandling. Foreningen uttaler:

«Gynkreftforeningen krever at alle kvinner som blir rammet av gynekologisk kreft får det samme tilbudet og informasjon om hvilken hormonbehandling (HRT) de kan ha behov for i forhold til sin diagnose. Hormonbehandling må komme inn i pakkeforløpet for etterbehandling av gynekologisk kreft.»

Anne Klarise Namtvedt ble valgt inn som styremedlem i hovedstyret på samme landsmøte. Som engasjert brukerrepresentant bidrar hun aktivt i arbeidet for at flere skal få hjelp – tidligere og mer systematisk – med senskader etter kreft.
 

Livet videre

Å lære å lytte til egne begrensninger har vært en viktig prosess for Klarise.

– Jo mer jeg har våget å være tydelig på mine behov, jo mer har jeg kjent på mestring og glede i hverdagen, sier hun.

I dag bruker Klarise egne erfaringer aktivt til å støtte andre - og bidra.

– Hva kan jeg gjøre for dem som kommer etter meg? spør hun.

– Det handler om å være snill med seg selv. Jeg håper at min historie kan bidra til at noen føler seg litt mindre alene.

Bestill vår brosjyre om senskader etter gynkreftbehandling