Det summer og klikker fra maskinene på patologisk avdeling ved Universitetssykehuset Nord-Norge UNN). Inne på laboratoriet står rekker av plastglass klare til analyse. I den gråhvite væsken skjuler det seg celler fra kvinner over hele Troms og Finnmark – prøver sendt inn fra fastleger og gynekologer som del av Livmorhalsprogrammet. 

En robotarm løfter prøverør på plass i HPV-maskinen. I et annet rom farges celleprøver før de kan granskes i mikroskop. I etasjen over støpes små vevsbiter inn i voksblokker for å kunne skjæres i papirtynne snitt og undersøkes videre. Rundt 120 HPV-prøver analyseres her hver eneste dag.

Det er høyteknologi overalt. Likevel er det ikke maskinene som tar de viktigste avgjørelsene.

Innerst i korridoren sitter patolog Sveinung Sørbye på et lite hjørnekontor. Mikroskopet tar opp store deler av skrivebordet. Langs veggene står pappkasser stablet oppå hverandre, fylt med gammelt prøvemateriale brukt i forskning og undervisning. På skjermen foran ham blar han seg gjennom prøvesvar fra flere år tilbake før han vender tilbake til mikroskopet igjen.

– Her ser vi hvordan sykdom utvikler seg over tid, sier han.

Han peker på celleforandringer som knapt ville vært synlige for andre enn et trent øye.

For Sørbye handler arbeidet om langt mer enn å studere enkeltprøver. Han forsøker å forstå risiko. Hvem vil utvikle alvorlige celleforandringer? Hvem trenger behandling? Hvem kan trygt følges videre?

– Det tar ofte ti til femten år å utvikle livmorhalskreft. Derfor er historikken så viktig.

Kreft som kan forebygges

Det er nettopp det som gjør livmorhalskreft annerledes enn mange andre kreftformer. Den kommer sjelden uten forvarsel. Før kreften utvikler seg, finnes det som regel et langt stadium med celleforandringer som kan oppdages og behandles.

Det er selve grunnideen bak Livmorhalsprogrammet, som inviterer kvinner mellom 25 og 69 år til regelmessig screening for å oppdage HPV-infeksjon og celleforandringer før kreft utvikler seg.

Tidligere var celleprøven alene hovedmetoden. I dag analyseres prøvene først for HPV-virus, fordi HPV-testing er langt mer sensitiv for å oppdage kvinner med risiko for kreftutvikling.

HPV, humant papillomavirus, er verdens vanligste seksuelt overførbare virus. De fleste blir smittet i løpet av livet uten å merke det. Men enkelte virustyper kan over tid føre til celleforandringer og kreft. Særlig HPV 16 og 18 er aggressive.

Det er også disse typene vaksinen beskytter mot.

HPV-vaksinen ble innført i barnevaksinasjonsprogrammet for jenter i 2009 og senere også for gutter. I dag tilbys vaksinen til elever i sjuende klasse, og vaksinedekningen ligger rundt 90 prosent.

– Hos vaksinerte kvinner ser vi nesten ingen tilfeller av HPV 16 og 18 lenger, sier Sørbye.

30 000 celler på ett glass

Når en kvinne tar en prøve hos fastlegen eller gynekologen, brukes en liten myk børste til å hente celler fra livmorhalsen. Prøven sendes til laboratoriet i et plastglass med væske.

Først analyseres prøven for HPV-virus med PCR-teknologi som kan oppdage selv svært små mengder virus.

Er HPV-testen positiv, stopper ikke arbeidet der.

Bioingeniører gransker deretter prøvene celle for celle i mikroskop. En komplisert prøve kan inneholde opptil 30 000 celler som må vurderes. Oppdager de noe unormalt, markeres området med tusj før prøven sendes videre til patolog.

På nabokontorene til Sørbye sitter bioingeniørene tett bøyd over mikroskopene. I etasjen over arbeider andre med vevsprøver som skal farges og støpes inn i voks for videre undersøkelser.

– Vi bruker mye tid på å finne ut hvem som faktisk står i fare for å utvikle kreft.

Risikovurdering på bakgrunn av kvinnenes historie

Deretter begynner det mest krevende arbeidet: å tolke funnene i lys av kvinnens totale historie.

Har hun hatt HPV tidligere? Har prøvene vært normale før? Har hun fått behandling? Har hun tatt vaksine?

Alle laboratorier har tilgang til tidligere prøver gjennom Livmorhalsprogrammet, uansett hvor i landet prøvene er tatt.

– Hvis en student flytter fra Bergen til Tromsø, kan jeg fortsatt se prøvene hun tok i Bergen. Det er helt avgjørende.

Og det er her erfaringen betyr alt.

– Jeg er mye mer bekymret for en kvinne på 35 år som kanskje har innvandret til Norge og aldri har tatt en screeningprøve i hele sitt liv, enn for en kvinne som har fulgt Livmorhalsprogrammet og plutselig får en positiv HPV-test etter mange år med normale prøver.

– Da må vi være mye mer pågående med utredningen.

Noen kvinner må videre til gynekolog og biopsi. Andre kan trygt følges opp med ny test etter ett år.

På vei mot eliminering

Utviklingen de siste årene beskriver Sørbye som historisk.

I 2024 falt antallet tilfeller av livmorhalskreft i Norge under 300 for første gang siden Livmorhalsprogrammet startet i 1995. Året etter sank tallet videre til 259.

Han mener det er to store forklaringer på nedgangen: HPV-vaksinen og overgangen til HPV-testing i screeningprogrammet.

Den doble risikogruppen

Likevel finnes det fortsatt utfordringer.

Sørbye er særlig bekymret for kvinnene som ikke møter opp til screening. Mange av dem er også uvaksinerte.

– De som ikke tar vaksine, går ofte heller ikke til kontroll. Da havner de i en dobbel risikogruppe.

For kvinner som gruer seg til gynekologisk undersøkelse finnes det nå HPV-hjemmetest som kan tas hjemme og sendes inn til analyse. 

– Er testen negativ, er risikoen svært lav de neste fem årene.

 

Negativ test er bra, men kjenn etter!

Men han understreker at en negativ HPV-test ikke betyr at man er beskyttet mot all gynekologisk kreft.

– Livmorhalskreft er bare én del av gynekologisk kreft. Derfor er arbeidet Gynkreftforeningen gjør så viktig. De bidrar til kunnskap, åpenhet og til at kvinner oppsøker hjelp når noe ikke føles riktig.