Sørlendingen, som er bosatt i Mandal, har vært nestleder i Gynkreftforeningen de fire siste årene. Det har hun kombinert med full jobb i Posten og Bring, men fra og med 1. juni i år blir hun pensjonist, og dermed ser hun for seg å bruke ny ledig tid på Gynkreftforeningen.

– Jeg har flere mål jeg ønsker å jobbe for. Det aller viktigste er å få flere medlemmer inn i foreningen. Jo flere vi er, jo sterkere stemme får vi! Foreningen skal være en trygg havn for dem som trenger støtte, men også en tydelig aktør i det offentlige rom. Vi må bli mer synlige, både for å informere om gynkreft og for å arbeide for bedre rettigheter og tilbud til pasienter og pårørende. I tillegg ønsker jeg å satse på aktive lokallag. Lokallagene spiller en enormt viktig rolle for å bygge fellesskap og nærhet til medlemmene våre. Jeg vil jobbe for å gjøre dem mer robuste og engasjerte, slik at de kan arrangere flere aktiviteter og støtte tilbud lokalt, sier hun. Hun trekker også frem en annen sak hun brenner veldig for og det er senskader.

– Det er noe vi allerede jobber med, men som jeg ønsker vi skal ha enda mer oppmerksomhet og prøve å synliggjøre enda mer, slik at helsepersonell skal forstå hva vi sliter med, sier hun.

Motivert for jobben

bilde av jorun stallemo– Det er mange ting som motiverer meg. Først og fremst min egen erfaring. Da jeg selv ble syk, følte jeg på behovet for mer støtte og informasjon. Jeg vet hvor viktig det er å ha et nettverk rundt seg, og nå ønsker jeg å gi noe tilbake. Jeg har alltid vært en person som liker å få ting gjort, og jeg trives med å samarbeide med andre for å skape resultater. Når jeg ser hva vi kan få til sammen, blir jeg rett og slett engasjert og gira!

Våren 2018 hadde Jorun småblødninger, noe hun stusset på, for ved gynekologbesøket i januar samme år så hadde alt sett bra ut. 

– Det er sikkert urinveisinfeksjon, sa fastlegen. Men antibiotika hjalp ikke. Fastlegen henviste videre til urolog, som ikke gjorde noen funn, men, som mente at dette måtte undersøkes videre og sendte henne tilbake til gynekologen. Der ble det tatt nye prøver og Jorun fikk beskjed om at resultatene ville være klare i løpet av seks uker. Heldigvis hadde urologen vært årvåken og bedt om at Jorun skulle følges opp raskt på sykehuset i Kristiansand. Prøvene til Jorun ble derfor undersøkt raskere og i juni 2018 kom kreftbeskjeden.

Jorun hadde en svulst i livmoren, en MR-undersøkelse viste at den var over 50 mm og tippet inn i livmorveggen, dette innebar at hun måtte til Radiumhospitalet for å bli operert. Deretter ble det cellegiftkur. Hun er kreftfri i dag, men merker fortsatt senvirkningene etter behandling. Dette er også noe av grunnen til at hun har engasjert seg i Gynkreftforeningen.

– Oppfølgingen av senskader gynkreftpasienter plages med, må bli bedre. Dette er noe jeg virkelig brenner for å jobbe med, sier hun.

Mer synlig forening

– Synlighet handler om å være til stede der folk er. Det betyr at vi må bli mer aktive på sosiale medier, samarbeide med andre organisasjoner, og delta i debatter og arrangementer der vi kan belyse viktige saker. Vi har allerede gode informasjonsmaterialer, som alle de ulike diagnosespesifikke brosjyrene vi har lagd, men vi må jobbe med å nå ut til enda flere. Jeg ønsker også å invitere helsepersonell og politikere til dialog, slik at vi kan påvirke og forbedre tilbudet som gis til gynkreftpasienter.

– Hvordan har din egen erfaring med kreft påvirket deg som person og leder?

– Min kreftreise har forandret meg på mange måter. Jeg har fått et helt annet perspektiv på livet og hva som virkelig betyr noe. Jeg har lært å prioritere, være til stede i øyeblikket og sette pris på det jeg har. Samtidig har jeg også kjent på hvor krevende det kan være å komme seg gjennom en slik prosess, både fysisk og mentalt. Det gjør at jeg virkelig forstår hva våre medlemmer går gjennom, og jeg tror det gir meg en styrke som leder.

– Hva håper du å oppnå i løpet av din periode som leder?

– Jeg håper vi klarer å styrke fellesskapet i foreningen og at vi blir en enda tydeligere stemme for dem som trenger oss. Drømmen er at Gynkreftforeningen skal være det første stedet mennesker tenker på når de trenger støtte, informasjon eller fellesskap. Jeg ønsker at vi skal kunne se tilbake og si: «Vi gjorde en forskjell.»