Da Berit Monge fikk beskjeden, kom den brått og brutalt: Hun hadde omfattende kreft i bukhulen. Likevel er det ikke først og fremst frykten hun snakker om i dag. Hun snakker om ro, om frisk luft – om å ta roret tilbake.

– Jeg hadde en rar følelse i kroppen lenge før diagnosen. Ikke sterke smerter, men en indre visshet om at noe var galt, forteller hun.

Hun hadde vondt i siden etter tunge måltider, men ellers få symptomer. Tester og prøver viste først ingenting. Likevel ga hun seg ikke.

– Jeg sa «Det er noe galt. Dere må lete mer!»

Til slutt fikk hun tatt bilder. Fire dager senere ringte telefonen. Det var full alarm. Berit ble sendt rett inn i pakkeforløp og videre til Oslo universitetssykehus og Radiumhospitalet. Fem uker med undersøkelser fulgte. Heldigvis fant legene ingen sikker spredning til andre organer, men sykdommen i bukhulen var alvorlig og omfattende.

En stor operasjon

Da hun ble operert varte inngrepet i sju timer. Operasjonen innebar blant annet fjerning av livmor, eggstokker og annet vev i bukhulen. Kreften hadde surret seg rundt hovedpulsåren, men uten å vokse inn i den. Legene klarte å fjerne alt synlig tumorvev.

– Jeg ble «sløyd som en fisk», sier hun nøkternt.

De første 14 dagene etterpå var svært krevende. Kroppen måtte finne en ny balanse etter et så omfattende inngrep. Magen stoppet opp, smertene var sterke, og hun følte seg delt i flere deler – fysisk og mentalt. Siden startet cellegiftbehandlingen.

Fire kilometer og en åpenbaring

Midt i det tøffeste kom vendepunktet. Hun sto på trappa hjemme. Beina skalv. Formen var elendig. Den vanlige runden hun før hadde løpt lett, virket uoverkommelig. Likevel bestemte hun seg for å prøve å gå.

– Jeg tenkte: Hva er det verste som kan skje? At jeg må ringe noen og bli hentet? Ok. Det overlever jeg.

Turen på fire kilometer tok halvannen time. Da hun kom hjem, utslitt og skjelvende, kjente hun noe annet også – nemlig mestring.

– Da skjønte jeg at dette er greia. Du skal ikke fokusere på alt du ikke kan. Du skal fokusere på det du kanskje kan klare hvis du prøver.

Siden den dagen har bevegelse vært et viktig verktøy. Ikke for prestasjon, men for å ta tilbake kontrollen.

– Det er som om du sitter med roret selv, i stedet for at kreften gjør det, understreker hun.

Å jobbe med kroppen – og hodet

Berit har alltid vært aktiv. Før hun ble syk, trente og løp hun jevnlig, og hun fortsatte å være i bevegelse så langt kroppen tillot det – både før og etter operasjonen. Hun tok også i bruk enkle teknikker for å roe nervesystemet. På en akupressurmatte pustet hun rolig og bevisst, ofte med beina hevet, og opplevde at det dempet uro og smerter. Isbading og kalde dusjer ble en måte å aktivere kroppen på.

– Jeg har aldri brukt sovemedisiner eller beroligende. Jeg har jobbet med pusten og kroppen. Like viktig var den indre dialogen. Jeg har snakket mye med meg selv. Stilt meg selv spørsmål: Hva hvis du prøver? Hva hvis det hjelper?

Hun understreker at dette ikke handler om å være kunstig positiv.

– Du må tåle at du har kjempedårlige dager. Det er lov å grave seg ned, men det er ikke lov å bli der.

Mer enn sykdom

Til daglig har Berit to svært ulike yrker: Hun jobber i renholdsbransjen, og hun er forfatter. Rett før hun ble syk, hadde hun fullført en ny roman som hun ga ut på eget forlag. Midt i behandlingen valgte hun å gjennomføre boklanseringen.

– Det var godt å gjøre noe normalt. Å ha en jobb med mening. Når jeg går på sykehuset, har jeg også en jobb å gjøre: Å komme tilbake til meg selv.

Hun har aldri ønsket at kreften skal definere henne.

– Jeg er ikke sykdommen min. Jeg har fått en sykdom. Det er noe helt annet, påpeker hun.

Å leve mer intenst

I dag går Berit på vedlikeholdsbehandling med Olaparib og hormonbehandling, og hun følges tett opp. De siste blodprøvene viste ingen tegn til kreftaktivitet. Hun beskriver det siste året som brutalt – men også lærerikt.

– Jeg har fått tid til å se det store i det lille. Sitte med kaffekoppen og bare se ut av vinduet. Du lever mer intenst. Du forstår at det er nå du lever.

På kveldene, når tankene kan melde seg, har hun en enkel strategi:

– Jeg spør meg selv: Er det sannsynlig at noe skjer i natt? Nei. Ok, da kan du sove.

Et råd til andre

Berit er også opptatt av de økonomiske belastningene alvorlig sykdom kan føre med seg, særlig for dem med lav inntekt. Egenandeler og medisiner kan bli en ekstra byrde i en allerede krevende situasjon – og det påvirker også den psykiske helsen. Men først og fremst ønsker hun å gi håp og konkrete råd til andre kvinner som står midt i behandling:

– Gå ut. Kjenn frisk luft. Prøv litt. Ikke tenk på alt du ikke får til. Tenk på det du kanskje kan klare. Følelsen av å ta roret selv – den er utrolig viktig.