– Da legene fjernet livmor og livmorhals i 2008 fikk jeg beskjed om at «da trenger du ikke å gå på flere undersøkelser». Det var ingen som sa ordet kreft. Hadde jeg hørt det ordet knyttet til meg selv den gangen, hadde jeg nok vært mye mer obs senere, forteller Trine.
Oppsøkte gynekolog flere ganger
Trine ble konisert i 2000, og på nytt i 2002 på grunn av lette celleforandringer. Da celleforandringene fortsatt var til stede, ble hun i 2008 anbefalt å fjerne livmor og livmorhals.
I 2019 kjente hun på nytt litt murringer og bestilte time hos privat gynekolog. Hun tenkte det nok en gang dreide seg om en vanncyste, men gynekologen fant ingenting og Trine slo seg til ro med det.
Nye symptomer
I 2020 begynte kroppen å gi nye signaler. Trine fikk vondt i korsryggen og trodde først det skyldtes stølhet fra crossfit-treningen hun holdt på med.
– Men så begynte jeg å merke at det rant væske ut av skjeden når jeg sto opp om morgenen eller reiste meg brått opp. Jeg tenkte at «det er sikkert fordi jeg blir eldre, kanskje det bare er mer utflod». Det var ikke noe farge, så jeg bekymret meg ikke så mye i starten. Men etter hvert ble det mer og mer.
Trine bestilte derfor time hos gynekolog igjen. Under undersøkelsen begynte hun å blø.
– Gynekologen sa: «Jeg beklager å si det, men jeg er nokså sikker på at dette er kreft.» Hun kunne kjenne svulsten. Jeg fikk helt sjokk.
– Jeg tenkte at jeg kom til å dø
Trine jobber selv som sykepleier og har gjennom jobben kontakt med mange som har fått kreft. Da hun selv fikk kreftdiagnosen, kjente hun på dødsangst.
– Jeg gikk rett i katastrofetanker. Jeg tenkte: «Nå dør jeg.» Jeg ble fryktelig redd.
Trine ble henvist rett inn i pakkeforløp for kreft og ble raskt fulgt opp med MR og CT, før hun ble sendt til Radiumhospitalet, der det blant annet ble gjort PET-scan, før hun fikk beskjed om at hun hadde skjedekreft – og at det ble regnet som et tilbakefall fra celleforandringene mange år tidligere.
– Det tok lang tid før jeg forsto at dette hang sammen. At det var et tilbakefall. Ingen hadde nevnt kreft tilbake i 2008. Jeg trodde liksom at det var «fikset» da livmor og livmorhals ble fjernet, og at jeg var ferdig.
Tøff behandling
Trine fikk både cellegift og omfattende strålebehandling. Totalt ble det 25 utvendige og 5 innvendige strålinger, i tillegg til fem–seks kurer med cellegift.
– Jeg var veldig dårlig under cellegiftbehandlingen. Slet voldsomt med kvalme. Og kvalmen har egentlig fulgt meg siden.
I tillegg til kvalmen kjente hun på flere senskader fra behandlingen. Stråleskader i tarmen gjorde hverdagen krevende i flere år.
– Jeg slet veldig med avføring. Når jeg måtte på toalettet, måtte det skje med en gang. Det gikk galt mange ganger. Det var særlig de tre første årene etterpå som var helt ille. Nå er det heldigvis mye bedre.
Balanse kan være vanskelig
I dag jobber Trine 60 prosent som sykepleier.
– Jeg kunne nok jobbet mindre, men det ønsker jeg ikke. Jobben betyr mye for meg, men jeg merker at kroppen ikke tåler like mye som før.
Fatigue er blitt en del av hverdagen, og det å finne balansen for hvor mye hun tåler og ikke tåler, opplever hun som vanskelig.
– Livet og hverdagen er ikke som før. Men jeg har det veldig greit, jeg har bare ikke den samme energien. Gjør jeg for mye, går jeg på en smell. Hvis jeg har en dag der jeg føler meg bra, gjør jeg fort litt for mye. Jeg er sosial, jeg jobber, jeg trener – og så kan jeg få perioder etterpå der jeg ikke er i form i det hele tatt. Det er en kjip bivirkning, og det tar mange år å bli kjent med en ny kropp.