- Jeg forstår at eggstokkreft kalles silent killer

- Det var en venninne som bemerket at jeg hadde gått ned i vekt, men jeg tenkte ikke så mye over det. Sommeren 2021 var jeg en del sliten, og så fikk jeg vondt i hoften og kjente at jeg ikke orket å gå tur. Dette var jo ikke symptomer som man kobler til eggstokkreft – men det var nok svulsten som presset på hoften. 

Da høsten kom, fikk Hilde et voldsomt anfall med magesmerter og dro på legevakten. Legen kjente på magen og sendte henne hjem med sterke smertestillende. I etterkant tok Hilde kontakt med fastlegen via e-melding, som mente at dette kunne skyldes bivirkninger av medisiner. Da hun fikk et nytt anfall, dro hun til fastlegen.

– Nå må du sjekke magen min, dette er ikke mage eller tarm, men det er noe som ikke stemmer i det samme område, forklarte jeg. Selv om legen mente magen var oppblåst og snakket om irritabel tarm, så henviste hun heldigvis til CT.

– Du skal være takknemlig for magesmertene!

Samme dag som Hilde var til CT ringte legen og fortalte at det var gjort funn av noe mistenkelig, Hilde ble sendt videre til Kalnes hvor hun fikk beskjed om at dette dreide seg om kreft.

– Jeg ble sendt videre til Radiumhospitalet, der sa legene at jeg skulle være sjeleglad for at jeg hadde fått anfallene med magesmerter, ellers hadde jeg kanskje kommet for sent. På dette tidspunktet var svulsten på eggstokkene på størrelse med en grapefrukt. Fordi jeg hadde blitt sendt hjem fra legevakten under det første anfallet i september var svulsten sprukket.  Jeg har jo tenkt en del på at dette kunne vært oppdaget tidligere dersom jeg hadde blitt tatt seriøst og ikke bare sendt hjem med smertestillende.
På Radiumhospitalet ble det også konstatert svulst på livmor og mest sannsynlig spredning. 10. desember lå Hilde på operasjonsbordet og det ble utført en total hysterektomi.

Tøffest for de nærmeste

–  Min far døde av prostatakreft, og vi hadde litt galgenhumor rundt akkurat dette. «Det er i hvert fall en ting jeg ikke kan arve fra deg», sa jeg til han. Men, så fikk jeg også kreft, og på en måte i samme område. Jeg gruet meg til å fortelle det til mamma, mine to yngre brødre og vennene rundt meg, på mange måter var det tøffere for dem. For meg selv kjenner jeg at jeg har taklet det, jeg har jo ikke så mye annet valg, selv om det har vært endel tunge stunder.

For Hilde, som bor alene, oppsto det også en del praktiske problemer.

– Det var utfordrende, særlig rett etter operasjonen, jeg bor i tredje etasje uten heis, det i seg selv er problematisk når man har et operasjonssår fra brystet og ned, og ikke kan løfte noe særlig eller løpe opp og ned trapper.

Sliter med senskader

I etterkant av operasjonen fikk Hilde cellegift, utover dette har hun ikke fått annen behandling. Senskader har hun imidlertid fått kjenne godt på.

–  Overgangsalderen kom rett over natten selvfølgelig. Jeg har fatigue, lymfødem og nevropati. Jeg har også hatt en del brudd og fått konstatert osteoporose på grunn av  overgangsalderen og medfølgende østrogenmangel. Og så sliter jeg veldig med hjernetåke.

Hilde opplever lite oppfølging og støtte hos fastlegen når det kommer til senskadene, og oppfølging etter kreften generelt.
– Det er lite interesse å spore. Da jeg ville søke på et rehabiliteringsopphold fikk jeg spørsmål om hvorfor dette var nødvendig. Det er svært trist å måtte forklare og kjempe for å bli tatt på alvor.

Oppfølging og kontroller har Hilde også vært nødt til å minne om, flere ganger har hun vært nødt til å ringe og purre på sykehuset.
– I tillegg er det en påkjenning at man alltid møter forskjellige leger. Jeg har mange spørsmål om overgangsalder, senskader, og andre ting som har med at jeg har hatt kreft å gjøre, men jeg får lite svar og jeg opplever at de har liten tid på kontrollene. Jeg tenker en del på dette med tilbakefall og har etterspurt CT, jeg har fått dette to ganger, men har da vært nødt til å begrunne det veldig godt for at jeg skulle få det, som at min far døde på grunn av for sen oppdagelse av tilbakefall for eksempel.

Redusert liv

– Før diagnosen var jeg i gang med en videreutdanning innen rus og psykiatri, men måtte slutte etter at jeg ble syk, før det hadde blitt oppdaget at det var kreft. Jeg innser at det nok ikke vil bli mulig å fullføre den utdanningen. Og det er jo en slags sorg, å måtte innse det. Selv om livet ble annerledes og redusert så er jeg selvfølgelig takknemlig for at jeg lever, og jeg har akseptert at det er blitt som det er blitt. Selv om det innebærer en del utfordringer i hverdagen.
Hilde har kjent en del på at det er kan være vanskelig for andre å forstå at livet er redusert.
– Folk ser meg jo ikke på de dårlige dagene. Jeg får høre at jeg ser frisk og bra ut, og det kan være slitsomt å bruke tid på å forklare om senskader og at jeg ikke orker så mye som andre gjør. Dette er nok noe mange med senskader kjenner seg igjen i.