– Det viktigste er å bli lyttet til

Camilla Myrild var kjent for å ha uendelig med energi – alltid på farten, aktiv med barna, venner og jobb. Da hun plutselig bare orket å ligge på sofaen, var det mannen hennes som sa at noe måtte være galt. Kort tid etter fikk hun diagnosen livmorhalskreft. Hun ble behandlet med både innvendig og utvendig stråling samt cellegift og beskriver tiden etterpå som krevende – både fysisk og mentalt. I dag er hun kreftfri, men bærer med seg varige senskader. Erfaringene har hun tatt med seg inn i rollen som likeperson, der hun bruker sin egen historie til å hjelpe andre.

– Hvorfor er det så fint å kunne snakke med en likeperson?

– Jeg tror det handler om å møte noen som virkelig forstår. En likeperson vet hvordan det føles – både det fysiske og det psykiske. Mange med gynekologisk kreft opplever at sykdommen er skambelagt, og at det er vanskelig å snakke om alt som skjer med kroppen. Da er det godt å møte en som har kjent det på kroppen selv. Det kan være vanskelig å snakke med de nærmeste om alt. Jeg har hatt en fantastisk kreftkoordinator her på Gjøvik, men likevel – man vil ikke «bruke opp» familien sin. Med en likeperson kan du dele tanker og følelser uten å måtte skjerme noen.

– Er det noen bestemte egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?

– Først og fremst må man være ferdig med sin egen sykdom, og klare å legge den litt bak seg. Det handler om å lytte – ikke ta over samtalen eller fortelle sin egen historie før man blir spurt. Man bør også ha god kjemi med den man snakker med. Det merker man ganske fort – noen ganger klaffer det, andre ganger ikke. Da er det viktig å finne en likeperson som passer bedre. Alder og livssituasjon kan også spille inn, særlig for yngre kvinner som trenger å snakke med noen på samme alder.

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Jeg tror nøkkelen ligger hos helsepersonell. Mange pasienter vet ikke at tilbudet finnes, og da må leger og sykepleiere bli flinkere til å informere om det. Jeg har oppdrag som likeperson ved Gjøvik sykehus, der vi går rundt på ulike avdelinger, pasienthotell og sengepost. Noen ganger sitter vi bare i venterommet og prater med folk. Mange blir nysgjerrige og ønsker å snakke mer. Men generelt er det få som tar kontakt på eget initiativ, så informasjon og synlighet er avgjørende. Vi likepersoner er ikke fagfolk – vi er medmennesker. Det gjør at pasienter ofte kan føle seg litt mer «normale» sammen med oss.