– Hvordan vil du beskrive betydningen av likepersonsarbeidet gjennom disse 25 årene?
– Det spesielle med likepersonsarbeidet er at vi forstår hverandre uten at det trengs så mange ord. Vi vet hvordan det er å få en gynekologisk kreftdiagnose, fordi vi har vært der selv. Den erfaringen gjør at mange føler seg sett og forstått på en helt egen måte, sier Eva.
Gjennom årene har likepersonsarbeidet utviklet seg fra et uformelt støttearbeid til en mer organisert og profesjonell tjeneste. Da foreningen ble startet opp under navnet Underlivskreftforeningen, var det engasjerte medlemmer som stilte opp for andre kvinner på frivillig basis.
– Den gangen kalte vi det ikke likepersoner, men likemenn. Det var kvinner som brukte sine egne erfaringer til å støtte og trøste andre som nylig hadde blitt syke eller operert, forteller Eva.
Fra frivillig støtte til organisert tilbud
Etter hvert kom det tydeligere krav til opplæring og godkjenning av likepersoner. I mange år hadde Gynkreftforeningen egne kurs, mens opplæringen i dag skjer gjennom et nasjonalt samarbeid mellom Kreftforeningen og flere pasientorganisasjoner.
– Alle likepersoner går nå det samme grunnkurset, uavhengig av hvilken pasientforening de tilhører. Det har mange fordeler, blant annet økonomisk og praktisk. Samtidig savner jeg litt det sterke fellesskapet vi fikk da vi arrangerte egne kurs og ble godt kjent med hverandre, påpeker Eva.
Hun understreker at likepersonsarbeidet ikke handler om å være terapeut eller helsepersonell.
– Har du opplevd at behovene eller spørsmålene fra medlemmene har endret seg over tid?
Eva Kantor mener mye har endret seg siden oppstarten, men at enkelte utfordringer fortsatt består.
– Tabuet rundt gynekologisk kreft er fremdeles der. Hvor vi har kreften, er fortsatt så privat for mange at det kan være vanskelig å snakke om, selv i dag.
Samtidig opplever hun at flere temaer har fått større plass de senere årene, særlig senskader, seksualitet og psykisk helse.
Åpenhet, støtte og håp videre
– Det er mye større fokus på senskader nå enn tidligere. Flere blir klar over at behandlingen kan gi utfordringer lenge etter at kreften er borte, og vi jobber mye for at kvinner skal få bedre oppfølging.
Hun mener også den psykiske belastningen lenge har vært undervurdert.
– Vi blir ofte godt ivaretatt fysisk i behandlingssystemet, men den psykiske delen kan lett bli glemt. For min egen del var ventetiden fra diagnosen til behandling den aller tyngste perioden. Da følte jeg meg veldig alene.
Likepersonstjenesten kan derfor være et viktig supplement til helsevesenet, ifølge Eva. Hun opplever også at det er større åpenhet rundt temaer som seksualitet enn tidligere.
– I et trygt rom kan mange snakke om ting de kanskje ikke føler at de kan ta opp andre steder. Det er viktig.
– Hva håper du at likepersonsarbeidet skal være for medlemmene i årene som kommer?
– Jeg ønsker at likepersonene våre skal være ute der folk er. Ikke sitte hjemme og vente på telefonen, men oppsøke muligheter lokalt, samarbeide med kreftkoordinatorer, delta på møteplasser og gjøre tilbudet kjent.
Hun håper også at fellesskapet mellom likepersonene fortsetter å utvikle seg.
– Det er viktig at vi støtter hverandre også internt, deler erfaringer og bygger nettverk. Likepersonsarbeid handler jo i bunn og grunn om fellesskap. Det er en vinn-vinn-situasjon. De som tar kontakt får støtte og håp, men vi som er likepersoner får også veldig mye tilbake.