Erfaringene som pårørende – av sorg, usikkerhet og samtidig takknemlighet for god støtte underveis – har gitt Tove Steen et sterkt ønske om å gi noe tilbake. Nå bruker hun sin egen historie til å være en støtte for andre som står i noe av det vanskeligste livet kan by på.
– Hvorfor er det så fint å kunne snakke med en likeperson?
– Jeg tror det handler om at man ikke trenger å være flink eller sterk. Som pårørende skal du være så mye for den som er syk, og ofte for resten av familien også. Du skal holde motet oppe og være den som støtter. Da kan det være vanskelig å vise hvor redd og usikker du egentlig er. Hos en likeperson kan du få lov til å si det som det er. Du kan lufte de mørke tankene uten å være redd for å belaste noen.
–Det er godt å snakke med en som har opplevd noe lignende – selv om ingen historier er helt like. En som tåler det du står i, og som ikke skynder seg å komme med trøstende fraser om at «det går nok bra» eller at «det finnes så mange nye kurer». Noen ganger trenger man ikke løsninger. Man trenger noen som kan stå i det sammen med deg.
– Er det noen bestemte egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?
– Empati er helt avgjørende. Man må kunne leve seg inn i andres situasjon og være åpen for at det kan komme opp temaer som også berører ens egen historie. Det må man tåle. Jeg tror også det er viktig å være avklart med sin egen erfaring. Det må ha gått litt tid, slik at man står stødig i seg selv. Og så handler det om å være tålmodig og god til å lytte. Ikke ha behov for å fylle stillheten, ikke komme med ferdige svar – men være til stede. Å være likeperson handler mer om å bekrefte og romme enn å forklare og løse.
– Har du en samtale du husker spesielt godt?
– Ja, det har jeg. Jeg snakket med en mor som hadde en historie som på noen måter lignet min egen – hun hadde en forholdsvis ung datter som var syk. Det gjorde sterkt inntrykk. Jeg kjente at jeg møtte meg selv litt i døra, men greide å frakoble min egen historie. Etterpå sa hun at hun var så takknemlig for at jeg ikke kom med de vanlige, positive forsikringene om at det går over eller at det finnes nye behandlinger. Hun opplevde at jeg lyttet, stilte noen enkle spørsmål og lot henne sortere tankene sine mens vi snakket. Hun sa at hun gikk fra samtalen med mer ro og energi. Det gjorde inntrykk på meg. Det viser hvor viktig det er å bare være der. Å være likeperson for pårørende handler også om å være et levende bevis på at det går an å leve videre – og ha det godt – selv etter det verste.
– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?
– Jeg tror vi må være mer synlige – der det faktisk skjer. På sykehusene, i møte med kreftsykepleiere og helsepersonell. Hvis de vet at vi finnes, kan de formidle tilbudet videre når de ser at noen trenger det. Jeg har selv tatt kontakt med kreftsykepleiere og engasjert meg lokalt for å gjøre ordningen bedre kjent. Mange vet rett og slett ikke at det finnes likepersoner for pårørende. Kanskje må vi bli tydeligere på at en pårørende-likeperson ikke er knyttet til én bestemt diagnose, men til rollen som pårørende. Følelsene – redselen, usikkerheten, maktesløsheten – er ofte universelle, uavhengig av krefttype.